Mae vs Jordan Peterson

Som norsk hiphop-nerd skammar eg meg noko over at eg aldri har klart å setje pris på Opaque sitt debutalbum «Gourmet Garbage» (Tee Productions, 2001) som den klassikaren dei fleste reknar det som. Eg har alltid tenkt det er for einsformig, både med tanke på produksjon, flow og tekstar; eg forstår dog kvalitetane albumet har som gjer at så mange set det så høgt.

Når Opaque no gjev ut sitt andre soloalbum, denne gong på norsk under namnet Mae, treff det meg på heilt andre vis. Dette er i mine øyro ein umiddelbar klassikar, og eg slit med å koma på noko anna norskspråkleg rapalbum nokonsinne som har vore like bra. Oppskrifta er den same – Mae rappar rett-fram og ujålete om Oslo-livet sitt, Tommy Tee produserar rett-fram og ujålete; det er likevel eit hav av små fiffige detaljar i det begge driv med, som eg framleis oppdagar nye sider ved.

Kvifor treff dette meg så hardt når den universelt klassikarerklærte «Gourmet Garbage» ikkje gjorde det?

Ein ting er nok at eg synest Tommy Tee lagar betre album når han markerar revir enn når han lanserar nye sounds. Kvart einaste nye sound Tee har lansert gjennom tidene har vore nyskapande og spanande, men når han konsentrerar seg om å laga sounds snevrar han òg inn paletten sin og blir einsidig og monoton for ein kort periode. Det er nok difor eg aldri har elska verken «Gourmet Garbage» eller for den saks skuld «Deep Green» eller «Studio Time» – Tommy har arbeidd hardt for å etablera nye sounds, heller enn å arbeida med det han allereie har. Det er neppe tilfeldig at favorittalbuma mine (Diaz – 2050, TP Allstars – Norske Byggeklosser, Son of Light – The Homecoming, Tommy Tee – Musikk Ække Viktig, Joddski – NRS) av dei han har produsert er frå periodar der han har vore på trygg grunn heller enn ambisiøs på eigne produksjonsferdigheiter. Likevel førar dei soniske nyvinningane til at Tommy Tee i 2018 er ein langt meir interessant produsent å følga enn han var i 1998 – ein imponerande bragd når han har vore Noregs beste produsent heile vegen.

Ein annan ting er at Mae treff tidsånden i 2018 langt betre enn det Opaque gjorde i 2001. Sett bort frå at Opaque rappa på engelsk i det norskspråkleg rap var i ferd med å ta av, har tekstane hans ein heilt fornya relevans for det seinkapitalistiske samfunnet enn dei hadde då. For tida er synsarar og kommentariat særs opptekne av den kvite arbeidarklassa og kvifor desse slit med å finna seg til rette i det postfeministiske, fleirkulturelle samfunnet. Ein sosialliberal middelklasseelite har gjennom fleire tiår teke støtta deira for gitt, og når arbeidarane no plutseleg har røysta mot middelklasseinteressene gjennom Trump og Brexit har me plutseleg blitt interesserte i kva det er den kvite arbeidarklassa eigentleg lever gjennom. Dette har Mae forståing for og koll på.

Den kvite arbeidarklassa som eg til ein viss grad har bakgrunnen min frå er utsett for ein kaldare og hardare arbeidsmarknad enn på nesten hundre år, og til skilnad for tidlegare tider er arbeidsmarknaden no internasjonal. Etter tretti år med statssanksjonert frihandel (EØS, EU, NAFTA, GATT, TTIP, TISA, etc.) er konkurransen mellom arbeidarar som krev ulike lønsvilkår mykje meir handgripeleg enn nokonsinne før. Dette førar til framandgjering og rasisme, som går sterkt mot ideala til den liberale eliten som arbeidarklassa stort sett har hatt som relativt truverdige allierte – og det har bygd opp ei ny klasseforakt som berre dei aller rikaste er tente med.

Mae snakkar for og til den kvite arbeidarklassa han kjem frå på ein sjeldan måte, som er prega både av toleranse for ulike veremåter («her kan du være litt anderledes, her kan du være deg sjæl») og stiller tydelege krav til dei kvite arbeidarklassegutane han snakkar til («alle må stå opp om morran og få på seg buksa»). Når han kjem med råd («trenger ikke være snill men det er viktig at de tror at du er det») kjennest det ektefølt og meiningsfullt.

Ved første gjennomlytting av albumet tenkte eg på Jordan Peterson, den kanadiske psykologen som har revitalisert marknaden for sjølvhjelpsbøker for unge menn, og samtidig fylt store delar av internett med befriande ærleg høgreideologisk forsvar for hierarkiske maktstrukturar. Når folk skal presentera Jordan Peterson for uinnvidde snakkar dei som oftast om at han ber sine tilhengarar om å stå opp om morgonen og rydda rommet sitt – det eg ikkje har klart å svelga er kor tydeleg det er at antifeminismen kjem frå reaksjonær kristendom.

Det reaksjonære finnest ikkje hjå Mae. Mae stillar dei same krava til arbeidarklasseungdommen som Jordan Peterson gjer, og utstrålar mykje av den same arrogansen, men han har òg ein ektefølt toleranse som Peterson manglar. Toleransen kjennest knytt til resignert apati heller enn mellommenneskeleg kjærleik – men det vil etter mitt syn kanskje kunne vera eit meir effektivt verktøy frå ein 42 år gamle raplegende.

Eg sjekka ut Mae-albumet «Proletar adel» same månad som eg såg min første Jordan Peterson-video. Eg blei positivt overraska av begge delar, så eg skal gje Peterson eit poeng berre for det. Men «Proletar Adel» har tolv spor og fortenar difor å gå av med ein klar, knallsterk siger. 12-1!

Advertisements

Ireland vs history

The Irish people has beaten history 66-34, as measured by the percentages of people who voted for and against reproductive rights for women. The future looks pretty good sometimes.


Jenter i Europa vs jenter i Amerika

Datingverktøyet Tinder er ei interessant oppfinning. Med enkle grep kan ein utforska særskilte element av den lokale floraen av single eller opensinna kvinner og/eller menn utan at det kostar noko vidare innsats – om eg skulle skriva doktorgrad om seksualsosiologi hadde datagrunnlaget mitt kome frå reiser verda rundt med 5-10 Tinder-profilar.

Eg samlar diverre ikkje Tinderdata så systematisk som eg burde, men eg har likevel sett nok til å uttala meg om populasjonsskilnadar mellom t.d. Noreg (kor eg har vore mykje siste par vekene) og USA. Begge stadane er eg ivrig på å observera Tinderkultur.

Mine vurderingar:

Amerikanske kvinner har meir kroppspositivisme og skriv meir informative biografier enn europeiske. 0-2

Det som kjem fram av personlegheitstrekk i biografiane er derimot vesentleg betre i Europa. 1-2

Europearar formeirar seg i mindre grad i ung alder. 2-2

Amerikanske Tinder-profilar kjem i fleire fargar og storleikar enn europeiske. 2-3.

Europeiske kvinner har lægre terskel for å skriva mannen først. 3-3.

Norske Tinder-profilar vert meir pinlege all den tid eg framleis kjenner fleire norske kvinner enn amerikanske. Kva gjer eg for eksempel når eg må ta stilling til pene kvinner eg gjekk på vidaregåande med, eller som eg sogar har undervist pa universitetet??? 3-4.

Knepen siger til amerikanske jenter, som strir med alle instinkta mine. Kanhende burde eg vekta kriteria eg dømmer etter, men det kjennest ikkje ut som god statistisk skikk.


Norway vs Germany

I am a Norwegian living in Germany. To get an accurate assessment of the relative qualities of these two proud nations I really ought to write this in tandem with a German living in Norway, but I’ll save that for the future. I don’t know if I know any Germans living in Norway well enough to initiate unserious writing projects with them.

Free wi-fi commonplace in public places. 1-0

Prices. 1-1

Cars stopping for pedestrians. 2-1

Strong anti-racism culture, even when the parties in government are right-wing. 2-2

Trains that run when you want them to run, where you want to go, most of the time. 2-3

Near-universal availability of pale ales and red ales. German beer culture is very self-centered and smug, assuming its own superiority without having made comparisons with other beer cultures. 3-3

In Germany, beer is commonly served with coasters. This is marginally more hygienic than leaving them directly on the table, and aestethically far superior. 3-4

Going to parties without having to bring drinks. 3-5

Cashier tills with separated bagging areas for separate customers, permitting each customer to bag at his or her preferred pace. 4-5.

I speak Norwegian effortlessly and German with some difficulty. Less than when I moved there, but constantly making mistakes and not finding the right words can be very frustrating. 5-5

No working class poverty. When people in Norway are poor, it is usually because they can’t work or can’t get jobs. In Germany, on the other hand, large parts of the working population get paid too low salaries to be able to survive without receiving social benefits from the State, working more than full-time, getting support from spouses or family members, gaining money via criminal activity, or the like. Not something that belongs in a civilized society. The minimum wage in Germany was recently raised to €8.5, but it needs to be raised more. In Norway, there has traditionally been very strong labour unions who have collaborated and negotiated successfully with the employer-organizations and with the state, and thus people with full-time jobs make a living, almost by default (except if the employer is one of those that routinely breaks labour laws). 6-5

A solid effort from both countries, and the outcome is much more even than I had expected. Luckily for my patriotism it was a home victory.


Love vs the Revolution

On Stratigraphic Geology, Swedish hip hop and life itself

Life is like a geological column. Although the flow of time is smooth and continuous, it can often be useful to view it as a sequence of distinct stages with their own defining characteristics. Geologists characterize their stages or zones by referring to so-called index fossils. These are remains of organisms that are found uniquely in a particular zone, alternatively in unusually high abundances.

This hypothetical geological column serves as an example of this  This column represents a sediment core from a lake / bog, and the fossils are the most abundant plant fragments in each stage or zone. In the figure, we get four zones based on four distinct communities of plants: zone I, III and IV are distinct ecosystem types, whereas zone II is a transitional zone between zones I and III. If any botanically inclined people read this, you can probably reconstruct the palaeoenvironment of the area from which the sediment core originates; this is however only tangential to the main story here.

Index fossils can be plants, as in my example, but more often they are shell-forming microalgae and protozoa such as diatoms, foraminiferans and radiolarians. For longer periods of time more slowly evolving animals such as trilobites, molluscs, conodonts or even vertebrates are chosen.

In my life, the stages are not defined by animals. Since I have always been interested in animals, they are an ever-present factor that is not useful in distinguishing between the stages of my life. Instead, the «index fossils» here are of a musical nature – my life stages are characterized by the main albums and/or artists that I listen to during one particular stage.

One of the characteristic «index fossils» in my life is The Struggle Continues, an LP which was released by the Swedish rap group Looptroop in 2002. The album defines the latter half of my revolutionary socialist period, the period in which I also started understanding hip-hop music. More generally the album is notable as the beginning of the Looptroop we have today; with its sofisticated layered samples and its topical duality. Previous efforts from the crew (notably A modern day city Symphony (2000) and Promoe’s 2001 solo album Government Music) concentrated on socialist and anarchist political themes, with large doses of aggression towards politicians, policemen, capitalists and the mainstream media. The Struggle Continues introduced a second theme; namely the importance of love and affection.

When The Struggle Continues first came out, I enjoyed the political songs the most. After all, I was a revolutionary socialist at the time. I wanted to kill the rich and redistribute the wealth for the good of all mankind, and therefore chose the most confrontational and hard songs as my primary listening material. Thus, I spent hours headbanging to the subtle, yet dynamic EmBee beat of «Looptroopland»; annoying fellow bus passengers with the staccato cello sample in «Get ready» and discussing the intertextual references in «Fruits of Babylon» with my father.

When I listen to songs from that album today, however, a very different picture emerges. In recent years I have almost exclusively listened to the emotionally strong-laden narratives of what I’ll call the Love triangle. These are three to four songs that are thematically connected and all consider mankind’s yearning for love, affection and intimacy. «Looking for love» features the group’s primary lyricist Promoe telling the stories of two alienated urban youths meeting and connecting on a night train (its reprise «Still looking» has an alternate verse by CosM.I.C). In «Fly away» the entire group talks about leaving loved ones behind, either temporary for going on tour or permanently; breaking up with someone. The song that I currently consider the highlight of the entire album, however, is Promoe’s second solo effort «Bandit Queen».

This song features a 26 years old Promoe listing the characteristics of the woman of his dreams over a well-knit collage of jazz and classical samples with a strong hip-hop drumbeat. This special someone is an independent, confident, liberated girl with a need for music and sex and a desire to live her life in freedom and love; she is the person Promoe wants to spend his life with before, during and after the revolution. The song has been criticized by some for only replacing one set of unrealistic women’s ideals with another. However, the ideals aren’t meant to be universal – Promoe needs one woman only, who chooses to be his woman out of choice rather than neccessity. Also, her beauty is one of her own, rather than one defined by the parameters of mainstream culture. I see the song as a feminist manifesto as written from the viewpoint of a strong alpha male desiring the new freedom of the feminized society.

The revolutionary songs, on the other hand, are not as relevant today as they used to be. Most of them are still good pieces of hip hop craftmanship, but my appreciation of them as songs has dwindled with my enthusiasm for the revolution. Today my revolutionary views have been diluted into the boring liberal social democracy almost everybody in Norway believes in; I now consider the existing framework of democracy to be sufficient for making a decent society for everybody. The aggression towards authorities that the teenage me used to love now seems misplaced; why don’t the kids use this energy on something constructive or beautiful? Why should you be angry when you can feel beauty? Solidarity? Love?

For determining the scores in this match, time will be my judge. Since the three love-themed songs on The Struggle Continues stay relevant in my life and the many revolutionary ones do not, love wins with 3 points. I’ll give the revolution one point, though, for the one song that binds the love and the revolutionary themes together – the title track «The Struggle Continues», which is about connecting with other people through music and love. Over a mellow guitar sample from Bo Kaspers Orkester, the three rappers rhyme about the stress of modern society, the strength we get from experience and music, and the importance to work together for a better future for everybody.

This is a message I still can endorse.